j. fusdahl.
torsdag 31. juli 2014
pascal.
paris, 2012.
"We never keep to the present. We recall the past; we anticipate the future as if we found it too slow in coming and were trying to hurry it up, or we recall the past as if to stay its too rapid flight. We are so unwise that we wander about in times that do not belong to us, and do not think of the only one that does; so vain that we dream of times that are not and blindly flee the only one that is. The fact is that the present usually hurts. We thrust it out of sight because it distresses us, and if we find it enjoyable, we are sorry to see it slip away. We try to give it the support of the future, and think how we are going to arrange things over which we have no control for a time we can never be sure of reaching… . Thus we never actually live, but hope to live, and since we are always planning how to be happy, it is inevitable that we should never be so."
— Blaise Pascal
mandag 21. juli 2014
refleksjon.
hun stirrer på meg med
øyne som har vandret
over min kropp
i en istid av år og
hun kjenner hver
eneste lille
detalj
på min hud
hun stirrer på meg
og det finnes de som
spiser det de veier og de
som veier det de spiser
de som hevner, sulter
straffer seg selv
for at de ikke ser ut
som de skal brekke
i to, forsvinne
i et simpelt
vindkast
skylles vekk
av regnet
hun stirrer på meg
og det finnes de som
kveles av den meningsløse
tilværelsen livet så
nådesløst har sjenket dem
de som døyver smerten
ved smaken av brune
bønner i salte tårer
blandet i sukker
i sukker
hun stirrer på meg
hun har vært de alle
nå er hun en av de som
stirrer på seg selv
kjenner hver eneste
lille detalj
på sin hud
hun stirrer på meg
jeg vil så gjerne
bli hennes venn
men
hun stirrer på meg
og ser meg
stadig
ikke
øyne som har vandret
over min kropp
i en istid av år og
hun kjenner hver
eneste lille
detalj
på min hud
hun stirrer på meg
og det finnes de som
spiser det de veier og de
som veier det de spiser
de som hevner, sulter
straffer seg selv
for at de ikke ser ut
som de skal brekke
i to, forsvinne
i et simpelt
vindkast
skylles vekk
av regnet
hun stirrer på meg
og det finnes de som
kveles av den meningsløse
tilværelsen livet så
nådesløst har sjenket dem
de som døyver smerten
ved smaken av brune
bønner i salte tårer
blandet i sukker
i sukker
hun stirrer på meg
hun har vært de alle
nå er hun en av de som
stirrer på seg selv
kjenner hver eneste
lille detalj
på sin hud
hun stirrer på meg
jeg vil så gjerne
bli hennes venn
men
hun stirrer på meg
og ser meg
stadig
ikke
tirsdag 15. juli 2014
gabby.
jeg har ikke sett henne på et år. hun er en av de der kritiske, sarkastiske, fantastiske britene man ikke kan unngå å trekkes mot og beundre. denne uken viser hun meg london.
søndag 13. juli 2014
et minne.
tiden var sjøen den
natten i juni jeg
kledte meg naken
for deg for første gang
da vi la på svøm i
sommer og saltvann
med favntak som
dannet beskjedne
bølger på overflaten
tiden var sjøen da
våre smil laget
gjenlyd i buktens
stille hvisken om
midlertidig evighet
natten i juni jeg
kledte meg naken
for deg for første gang
da vi la på svøm i
sommer og saltvann
med favntak som
dannet beskjedne
bølger på overflaten
våre smil laget
gjenlyd i buktens
stille hvisken om
midlertidig evighet
fredag 11. juli 2014
evighetskuler.
jeg vil vite alt. det hele.
jeg vil at han skal legge seg ned, brette seg ut, åpne seg opp. gi meg tilgang.
jeg står på en trapp og banker på en dør. han åpner, men bare på gløtt.
man kan aldri egentlig kjenne noen.
aldri helt.
i timesvis prøver vi likevel. vi skreller av lag på lag.
vi er evighetskuler. slike man kjøper i sverige.
jeg blir sliten i kjeven. vi når aldri til kjernen.
ingen vil kunne nå helt inn.
vi kan enten være alene eller sammen om å være alene.
det finnes ingen annen mulighet.
da jeg var liten knuste jeg ofte evighetskulene med hammer. kanskje ble jeg litt for rastløs.
jeg vil ikke knuse ham.
jeg vil ikke at han skal knuse meg.
helst vil jeg være blå på tungen bestandig.
jeg vil at han skal legge seg ned, brette seg ut, åpne seg opp. gi meg tilgang.
jeg står på en trapp og banker på en dør. han åpner, men bare på gløtt.
man kan aldri egentlig kjenne noen.
aldri helt.
i timesvis prøver vi likevel. vi skreller av lag på lag.
vi er evighetskuler. slike man kjøper i sverige.
jeg blir sliten i kjeven. vi når aldri til kjernen.
ingen vil kunne nå helt inn.
vi kan enten være alene eller sammen om å være alene.
det finnes ingen annen mulighet.
da jeg var liten knuste jeg ofte evighetskulene med hammer. kanskje ble jeg litt for rastløs.
jeg vil ikke knuse ham.
jeg vil ikke at han skal knuse meg.
helst vil jeg være blå på tungen bestandig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)